Utgangspunktet i norsk rett er at arvelateren jf. arvelovens § 40 har fri adgang til i testament å bestemme hvordan eiendeler skal fordeles etter hans død. Etter arvelovens system blir arven skjematisk fordelt på ektefelle og slektninger. I testament kan arvelateren fordele sin formue på en annen måte enn det lovens normalordning legger opp til. Arvelater kan for eksempel gi korreksjoner på fordelingen mellom slektsarvingene eller tilgodese andre enkeltpersoner, institusjoner, foreninger eller lignende.
Arveloven gir likevel noen begrensninger i testasjonsfriheten. Barns arverett er beskyttet i arveloven ved den såkalte pliktdelsarven. Barn inngår i definisjonen av livsarvinger, som er arvelaterens barn og barnets etterkommere, som i de fleste tilfeller er barn og barnebarn, men også barnebarnas barn osv. Arvelaters råderett ved testament er begrenset av livsarvingenes pliktdel etter arveloven § 50. Etter denne bestemmelsen er 2/3 av avdødes formue pliktdelsarv for livsarvingene. Livsarvingene har rett til pliktdelsarv etter begge foreldrene.
Pliktdelen er likevel underlagt et beløpsmessig maksimum, som utvider friarven i de større dødsboene. Livsarvingenes pliktdel er begrenset til 15 ganger folketrygdens grunnbeløp ved arvefallet til hvert av arvelaterens barn eller hvert barns linje.
Grunnbeløpet i 2023 er kr. 118 620, som ganget med 15 utgjør kr. 1 779 300.
Hvis et barn er dødt, vil barnebarn som arver i kraft av representasjonsprinsippet dele på de 15 G. Er det for eksempel tre barnebarn i linjen, vil disse arve 5 G hver som pliktdelsarv. I og med at den beløpsbegrensede pliktdelsarven er knyttet opp mot folketrygdens grunnbeløp, vil den reguleres årlig. Det er grunnbeløpet ved arvefallet (dødsfallet) som skal legges til grunn.
Videre er arvelaters testasjonsfrihet underlagt begrensninger på grunn av gjenlevende ektefelles rettigheter.
Gjenlevende ektefelle har en lovbestemt minstearv på 4 G, dvs. kr. 474 488.
Ektefellens minstearv prioriteres foran livsarvingenes pliktdel, noe som betyr at om avdøde etterlater seg 4 G eller mindre overtar gjenlevende ektefelle alt, jf. arvelovens § 8. Ektefellens minstearverett går altså foran livsarvingens arverett.
Det finnes i tillegg enkelte andre bestemmelser som kan begrense livsarvingenes arverett, for eksempel kan samboerarveretten jf. arveloven § 32 utvides i omfang uten at livsarvingene kan protestere og arveloven § 13 gir samboere som har bodd sammen i minst fem år forut for dødsfallet begunstige hverandre med inntil fire ganger folketrygdens grunnbeløp selv om de etterlater seg livsarvinger. Det finnes også andre mindre praktisk viktige bestemmelser som kan begrense livsarvingenes arverett jeg ikke omtaler her.
