Ekteskap representerer i de aller fleste tilfeller et økonomisk fellesskap. Lovreglene om ektefellenes råderett over sine respektive formuer og reglene om deling av formuen ved ekteskapets opphør reflekterer en avveining av på den ene siden det økonomiske fellesskapet, og på den andre siden hensynet til mest mulig uavhengighet for hver ektefelle.
Utgangspunktet etter ekteskapsloven § 31 er at ektefellene har full råderett både over de verdiene hver av ektefellene bringer inn i ekteskapet og det som erverves under ekteskapet. Å inngå ekteskap påvirker således ikke ektefellenes eiendomsrett til sine verdier. Eiendeler kan eies kun av den ene ektefellen, noe som kalles eneeie, eller av ektefellene i fellesskap, såkalt sameie.
Den mest praktiske konsekvensen av dette under ekteskapet er at den ene ektefellens kreditorer ikke kan ta beslag i verdier eid av den andre ektefellen.
Ved oppløsning av ekteskapet, enten det er ved død eller skilsmisse, er det i utgangspunktet ikke eierforholdet, men hvilken formuesordning ektefellene har valgt som er avgjørende for hvordan formuen skal deles. Ekteskapslovens normalordning er at de midler som ektefellene eier ved ekteskapets inngåelse og det som erverves under ekteskapet, er felleseie. Felleseie er betegnelsen på en formuesordning der ektefellenes formue etter lovens hovedregel skal deles likt ved ekteskapets opphør. Såkalte skjevdelingskrav er meget viktige unntak fra lovens hovedregel, noe jeg kommer tilbake til ved en senere anledning.
Ektefellene kan i ektepakt avtale at hele eller deler av deres formue skal være særeie. Særeie kan også bestemmes av arvelater eller gavegiver. Særeie er når formuen ikke skal likedeles, men deles etter eiendomsforholdene.
Begrepsbruken innenfor dette feltet kan være noe misvisende, og fører ikke så sjelden til misforståelser. For eksempel refererer felleseie kun til et formuesfellesskap. Eiendeler i felleseie behøver imidlertid ikke av den grunn eies av ektefellene i fellesskap. Det er heller ingen motsetning mellom at en eiendel er eiet i sameie mellom ektefellene, men samtidig er en del av ektefellenes særeie. Ektefellene kan for eksempel eie felles bolig med andeler på respektive 40 og 60% hver. Er boligen samtidig deres særeie, vil ektefellene ved ekteskapets opphør ha rett på sin eierandel. Motsatt kan verdien av boligen måtte deles likt mellom ektefellene om den er en del av deres felleseie.
Om en eiendel er felleseie eller særeie er uten betydning for kreditorenes rett til å ta beslag i ektefellenes eiendeler. Det er de reelle eierforholdene som avgjør om kreditor kan ta beslag. Mannens kreditor kan for eksempel ikke ta beslag i kvinnens sameieandel i boligen, uavhengig av om boligen er deres særeie eller felleseie.
