Særeie betegner at ektefellenes eiendeler og formue ved opphør av ekteskapet er unntatt fra deling. En avtale om særeie må inngås i ektepakts form, dvs. ære underskrevet eller godtatt av begge ektefeller i nærvær av to vitner.
Det er ikke full frihet til å avtale hva som helst i en ektepakt. En ektepakts innhold er lovregulert i Ekteskapsloven kap. 9. Tar man inn klausuler i en ektepakt som ikke er i tråd med ekteskapsloven kan ektepakten være ugyldig.
Avtalen om særeie kan inngås både før og under ekteskapet. Avtalen kan gjelde alt ektefellene eier eller deler av det, dvs. fullstendig særeie eller delvis særeie. Avtalen om særeie kan også gjelde at kun den ene ektefellen har særeie. Avtalen kan være tidsbegrenset eller betinget. Et eksempel er en særeiebestemmelse bare gjelder hvis ektefellene ikke får felles barn.
Ektepakten kan inneholde bestemmelse om at særeiebestemmelsen ikke skal gjelde ved død, eller den ene ektefellens død.
Hvis man oppretter særeie kan det det også inntas bestemmelse om at lengstlevende kan sitte i uskiftet bo med særeiet, eventuelt deler av særeiet.
Noe som ikke er innenfor ekteskapslovens bestemmelser om ektepakt er å opprette to ulike ektepakter, for eksempel en som skal gjelde ved skilsmisse og en annen som skal gjelde ved død.
Ektepakten kan heller ikke avtale at det skal være tilbakekjøpsrett av bolig ved ekteskapets opphør, i og med at en slik særeieklausul eller betingelse for særeie, ikke er av de bestemmelser man kan ta inn i en ektepakt. Det er flere eksempler på at domstolene av slike grunner har kjent en ektepakt ugyldig.
Dette understreker at formuesforholdet mellom ektefeller er et lovregulert område hvor ansvarsforholdene mellom ektefellene fremgår av loven.
