Den nye arveloven har en klargjørende bestemmelse som regulerer hvilke disposisjoner som må gjøres ved testament for å være gyldig.
I den nye loven er det tatt inn en ny bestemmelse om hvilke disposisjoner som må fastsettes i testament. I juridisk lære handler dette om grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner. Bestemmelsen er ny i forhold til nåværende arvelov, men den er kun ment å gi uttrykk for det som allerede følger av gjeldende tolkning av den gjeldende arveloven og den etablerte rettspraksis.
Lovteksten i den nye bestemmelsen lyder slik:
§ 40 Dødsdisposisjoner
«En arvelater kan innenfor lovens rammer bestemme i testament hvem som skal arve ham eller henne. En dødsdisposisjon må fremgå av et testament for å være gyldig. Som dødsdisposisjon regnes avtale og gave som verken hadde eller var ment å ha realitet for arvelateren i hans eller hennes levetid. Dette gjelder blant annet gave fra en giver som snart skal dø, og som vet det. Unntak fra annet ledd kan følge av særskilt lovbestemmelse.»
Bestemmelsen gir derfor en definisjon av hvilke disposisjoner som må gjøres i testament for å være gyldig.
Hva er så avtaler og gave som «verken hadde eller var ment å ha realitet for arvelateren i hans eller hennes levetid» ?
Et ganske illustrerende eksempel har vi fra en høyesterettsdom fra 2008 som gjaldt en overdragelse fra mor til en av sønnene av en borettslagsleilighet. Spørsmålet var om overdragelsen var ugyldig som en dødsdisposisjon. Sønnen hadde, etter at han overtok leiligheten som moren fortsatte å bo i, opptatt lån med pantesikkerhet i boligen. Moren fortsatte imidlertid å bo i boligen.
Den rettslige disposisjonsretten, altså registrereringen av eier i borettslagets og kartverkets registre, gikk imidlertid over på sønnen. Etter rettens oppfatning kunne imidlertid ikke disse virkningene være avgjørende. Moren hadde ikke selv behov for å kunne belåne leiligheten, og da hun tok sikte på å bo i denne, var hun avskåret fra å selge. Registrereringen av sønnen som eier i borettslagets- og kartverkets registre var derfor bare av teoretisk betydning. Riktignok ble hun utsatt for risiko for at leiligheten kunne bli tvangssolgt dersom lånene sønnen tok opp ikke ble betjent.
Høyesterett påpekte også at moren ikke fikk noen fordeler eller ble kvitt noe ansvar ved leilighetsoverdragelsen, og retten mente at låneopptaket og sikringen av gjelden i realiteten kunne sammenlignes med en realkausjon.
Høyesterett kom til at formålet med overdragelsen var å gjøre sønnens to søsken arveløse. Overdragelsen var ikke ment å ha virkninger som reell overdragelse så lenge moren levde, og hadde heller ikke faktisk fått slik virkning. Overdragelsen ble derfor kjent ugyldig som en dødsdisposisjon.
En konsekvens av dette var at sønnen måtte dele leiligheten med sine søsken på arveoppgjøret etter at moren var død. Hvis det hadde foreligget et testament, hvor moren hadde forfordelt sønnen, hadde det stilt seg annerledes. Forutsatt at ikke reglene om pliktdelsarv er til hinder for det, ville sønnen fått arve hele eller en større del av boligen.
